Viser innlegg med etiketten ungdom. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ungdom. Vis alle innlegg

søndag 7. mars 2010

Rapping mot vald i familiar






Denne veka hadde Eid besøk av rapparane Hakan og Kenneth som gutta bak rappeduoen Tonna Brix heiter. Dei hadde tre foredrag/konsertar i kinosalen på Operahuset, og det var eit klassetrinn på Eid ungdomsskule og eit frå Måløy ungdomsskule som fekk tilbod om å høre dei.

Musikkvideoen Vendepunkt

Eg var der på siste konserten på fredag, og må innrømme at eg sat med klump i halsen medan desse modige gutane fortalde kvar si historie frå sitt eige liv. Kenneth hadde frå han var fødd til han var seks år levd i lag med ein far som var rusmisbrukar, og brukte både piller og alkohol. Han heldt den vesle familien i eit jerngrep av terror og psykisk vald. Til slutt greide mora å rømme ut av det. Hakan sin biologiske far kom frå Tyrkia, medan mora er norsk. Da ekteskapet rauk flytta han tilbake til Tyrkia, og mora fekk ein ny mann som vart stefar for Hakan og broren hans frå han var 7 til han var 17. Han drakk, og brukte alle midlar for å straffe og plage og kontrollere stesønen og kona si på den mest sadistiske måten du kan tenke deg. Det er rett og slett vanskeleg både å forstå at folk kan oppføre seg så hjartelaust mot barn, men også vanskeleg å begripe at ein forlder som er ved sine fulle fem let ungane sine vekse opp i noko slikt. Likevel veit vi jo at dette ikkje er lett, og at det er mange sterke krefter som bidreg til at slike relasjonar varer.

Kenneth var den einaste med psykiske vanskar av dei, i alle fall som han har fått behandling for. Han hadde sosial angst, fortalde han - noko som hadde gjort livet hans temmeleg vanskeleg fram til han fekk hjelp.

Det er nærliggande for meg å reflektere litt over fenomenet resiliens, særleg fordi eg tirsdag 2.3. var på Aasen-tunet i Volda og hørte psykolog Anne Inger Helmen Borge halde eit dagsseminar om akkurat dette. Ho er professor på universitetet i Oslo, og forskar på nettopp resiliens. Ho sa mellom anna at det å overleve, eller fungere rimeleg bra, etter å ha opplevd ting som kan få andre til å bukke under har med mange ulike faktorar å gjere. Noko av det ho drog fram var spesielle evner, f.eks. kreativitet og fantasi. Det å ha noko du meistrar, som gir deg glede og meining, kan vere viktig i slike marginale situasjonar. Hakan fortalde om alle gongene han fekk innestraff: nemleg vart straffa for dei mest bagatellmessige ting ved å bli nekta å gå ut. Han sat da på rommet sitt og hørte på musikk, og etter kvart skreiv rappetekstar. Han beskreiv den store gleda han opplevde ved dette, og kor viktig det var for han. Kenneth maler bilder, og det vart vist nokre eksempel på bileta hans under foredraget.

I tilleg har det sikkert hatt veldig mykje å seie at begge gutane høyrdest ut til å ha oppegåande mødre som ga god omsorg når dei hadde sjansen til det. All resiliens handlar til sjuande og sist om relasjonar, sa Anne Inger..... (som er Granasokning, og gamal togpendlar til Blindern som meg, samt gift med min gamle tannlege:-))

Til slutt vil eg berre nevne (med ein anelse falsk beskjedenhet) at det var underteikna og Nordfjord-BUP som tok initiativet til å få Tonna Brix til Nordfjord. Tanken kom etter at eg hadde lese om dei i Magasinet her i fjor haust, og eg såg for meg at vi kanskje kunne "treffe" nokon av dei tause gutane med dette. Nokre gutar som lever med grov mishandling, psykisk og fysisk vald og anna omsorgssvikt blir ofte litt rufsete og aggressive i stilen, og får dermed stort sett kjeft og lite forståing og hjelp..... Det å snakke om slike problem, det å "vere eit offer", er tabubelagt for gutar. Det er liksom ikkje forenleg med rolla som (tøff) mann. Dermed kan det av og til ende med sjølvmord for enkelte - svært, svært ofte når vi på BUP får høyre om ein ung mann som har teke livet sitt, så har vi aldri hatt han som pasient. Dette er for meg tankevekkande. Å teie stille kan for nokre vere det som fører dei i døden.

Da er det faktisk LIVSVIKTIG at desse tause gutane kan ha forbilder og rollemodellar som Kenneth og Hakan. Flott levert - og musikken er ikkje så aller verst den heller!

Kikk innom heimesida deira!

fredag 31. oktober 2008

Gleder du deg til skuleturen...?

Veit du kva "Hvite busser" er for noko? Etter krigen har hundrevis av norske ungdommar reist til Polen og Tyskland for å besøke konsentrasjonsleirar frå 2. verdskrig. Målet med desse turane har ikkje berre vore å ha det moro. Ein har tenkt at dersom ungdom får sjå spora etter den bestialiteten som tyskarane viste jødane og dei som opponerte mot nazismen, så vil det verke oppdragande og haldningsdannande. Vi vil sikre oss mot at den oppveksande slekt gjer liknande ting som nazistane gjorde.

Eg er inderleg imot nazisme og alle former for vald og tortur, berre så det er sagt. Likevel har eg to innvendingar mot desse reisene til redselskabinetta i Auschwitz og andre stader. For det første trur eg ikkje vi har tenkt godt nok gjennom kva ei slik oppleving tyder for den enkelte ungdommen. "Ungdom" er ikkje ei homogen gruppe slik vi ofte vil ha det til, men enkeltindivid. Av desse individa finst det nokre som strever med ulike ting; depresjon, angst, traumer, gryande psykose eller rett og slett er uvanleg sensitive. Å seie nei til å bli med inn, når alle dei andre skal, er ikkje lett. Det ligg vel eit lite moralsk "press" her også vil eg tru? Det blir liksom litt suspekt å bli igjen ute; kva politiske haldningar er det du har eigentleg, eller er du ei pyse? Av dei som blir meir eller mindre pressa til å delta, kjem nokre heim med intrykk dei gjerne må streve med i lang tid etterpå. For ein vanleg norsk ungdomsskuleelev kan det vere tøft nok, men ikkje skadeleg. For ein ungdom med problem, kan det faktisk vere skadeleg.

Kunne vi vore sikre på at desse besøka verkeleg hadde ein preventiv effekt, var det nå så. Nynazisme er det få som synest er positivt, og vi reagerer med avsky på haldningane dei står for. Men: det er her eg meiner den logiske svikten kjem inn: kva får oss til å tru at NY-nazisme er uttrykk for det same i dag som det nazismen stod for på 30 og 40-talet?

Eg meiner at fordi vi lever i to ulike historiske epoker, så kan ein ikkje samanlikne desse ideologiske og politiske rørslene direkte. Greit nok at nynazistane stel oppfatningar, symbol og retorikk frå nazistane, men kven er dei? Sosialt mistilpassa unge menn som av ulike årsaker ikkje finn seg til rette i samfunnet. Dei er fulle av opprør, raseri og valdsromantisering, og treng ei utgruppe å identifisere seg med for å sleppe å ta inn over seg at dei eigentleg ikkje fiksar livet sitt. Kva var typisk for ein ung nazi-sympatisør på 30-talet? Jo, han var både vellykka, veltilpassa, full av sjølvtillit, og kom gjerne frå eit "møblert hjem". Litt "Unge Høyre" vil eg seie - ikkje den gruppa vi finn att som nynazistar i dag akkurat.

Det er ikkje rart at vi har tenkt slik vi har gjort. Det forferdelege som skjedde i Europa før og under 2. verdskrig har sett djupe spor i enkeltmenneske og familiar og samfunn, frå den minste bygd til heile nasjonar. Nå er det likevel på tide å nyansere kjenslene våre litt meir. Vi må våge å tenke litt, ikkje berre la emosjonane styre. Eg meiner det er på tide å la ungdomsskuleelevane våre få reise på skuletur utan å risikere å kome heim fulle av angst og fortviling. Dei som vil besøke konsentrasjonsleirane må endeleg gjere det, men som vaksne, og på eige initiativ!