Viser innlegg med etiketten fagetikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fagetikk. Vis alle innlegg

onsdag 24. november 2010

Bør psykologar uttrykke frustrasjon?

I dag har eg fått vite at det er nokon som har reagert på bloggen min. Eg veit ikkje kven. Først vil eg difor be om unnskyldning dersom eg uforvarande skulle ha kome til å skrive noko som kan takast ille opp. Det har ikkje vore mi meining. Forrige innlegg handla om min frustrasjon som psykolog i BUP etter snart 18 års virke. Eg vil presisere at dette IKKJE handlar om nokon enkelt sak, pasient eller familie, men om kjensler og tankar som er ein sum av alt som har føregått desse 18 åra. Det handlar heller ikkje om at eg har ei negativ oppfatning av nokon av samarbeidspartnarane våre i kommunane, eller kritiserer nokon som arbeider der. Eg opplever å ha fått mange venner gjennom samarbeidet mitt med dykk, og tenker at det i alle kommunar finst mengdevis med flinke og oppriktige og iherdige menneske som eg har hatt stor glede av å bli kjent med. Igjen handlar det om summen av mange erfaringar, og tankar eg i etterkant har gjort meg om tida vi lever i, og uuttalte idear og oppfatningar som er så implisitte i alt vi les, hører og tenker at vi ikkje legg merke til det. Mange av desse tankane kjende eg berre som eit ordlaust ubehag heilt til eg hadde bestemt meg for å slutte i jobben. Da greide eg omsider å få nok avstand til det til å sette ord på noko av det.

Å skrive ned tankane mine har også ein mentalhygienisk funksjon for meg. Det er slik at til og med psykologar kjenner på eiga dugløyse i jobben av og til, og kan gå i den fella at ein tenker at alt negativt som skjer tyder på at eg ikkje er flink nok. Å sette ord på kjenslene og tankane mine i bloggen har fungert som ein måte å sortere på, slik at eg skal sleppe å ta ansvar for alt som har gått skeis, og alt som eg ikkje har lykkast med. Sjølvsagt er det ting eg skulle ha gjort betre, som det er med dei fleste, men både eg og mine komande pasientar har best av at eg greier å finne att min eigen kompetanse midt oppi alt dette. Eg har samtidig prøvd å halde meg på eit generelt plan, og meiner eg peikar på idear og prinsipp som gjeld for alle, men har muligens ikkje lykkast heilt med det?

Så til tittelen på blogginnlegget. Mitt svar på spørsmålet er ja. Det avgjerande er sjølvsagt kva slags frustrasjon det er snakk om. Eg prøver å halde meg innanfor rammene av det som er etisk forsvarleg ved å sette ord på frustrasjon i høve til system og samfunn, og ikkje i høve personar. Det å skrive denne bloggen er viktig for meg personleg, men eg vil også vere så ubeskjeden å hevde at ei stemme frå ein behandlarkvardag kanskje kan vere nyttig for andre også? Vi er ikkje så mange i mi yrkesgruppe som driv med slikt. Forrige blogginnlegg har eg i alle fall fått positiv respons på frå kollegaer som seier dei kjenner seg igjen i det eg skriv, men at dei ikkje har tenkt på det før... Da har det kanskje vore til litt nytte likevel da?

tirsdag 3. mars 2009

Psykoterapi; akseptert behandlingsform, eller "berre prat"?

I siste nummer av Tidsskrift for norsk psykologforening (Februar 09, vol. 46, s. 168) skriv Hanne Weie Oddli og Peder Kjøs om psykoterapi. Dei har kalt artikkelen "7 løgner om psykoterapi". (Dessverre kan eg ikkje lenke til den, for den er ikkje frigitt enda).

Dei prøver å analysere kvifor psykologar ikkje har fått den innflytelsen i psykisk helsevern som dei burde, og peikar mellom anna på at vi ikkje eig språket som blir brukt for å beskrive vår eigen verksemd. Det er den medisinske (og økonomiske) retorikken som rår grunnen, og den høver ikkje så godt på psykoterapi, meiner dei. Dersom du vil lese noko ein annan psykolog har skreve om dette temaet, så kikk på
Jan Smedslund sin artikkel om det problematiske med bruk av evidensbaserte metodar i psykologisk praksis.

Hanne Weie Oddli og Peder Kjøs har vist stort mot ved å skrive denne artikkelen. Dei har turt å beskrive fenomen og opplevingar eg trur svært mange psykologar i psykisk helsevern for vaksne kjenner igjen, men som det ikkje er heilt stuereint å seie høgt! Det gir ikkje status i det medisinske miljøet å vedkjenne seg dette. Det gir heller ikkje status å erkjenne at du ikkje nyttar reine "forskingsfunderte" behandingsmetodar, men modifiserer dei, og tilpassar dei den individuelle virkeligheta du møter ved kvar samtale du har.

I same nummer av Tidsskriftet (s. 196) svarer Leif Edward Ottesen Kennair på denne artikkelen. Han kallar innlegget sitt "7 grunnleggende, profesjonshemmende misforståelser". I innleiinga seier han at "Dessverre er det nettopp det de står for i innlegget sitt som hindrer psykologene i å bli mer innflytelsesrike".

Leif er ein kjenning av meg frå den tida han jobba ved det lokale DPS-et her i Nordfjord, og vi har hatt faglege diskusjonar før. Han er ein klarttenkande og svært kunnskapsrik kar, som det slett ikkje er lett å ta nokon disputt med. Likevel tek eg nå mot til meg og prøver å forklare kvifor eg er både enig OG uenig med han.

Kort sagt meiner Leif at:

  • Psykologar må halde seg til metodar som verkar, altså vitskapeleg dokumentert behandling.
  • Dei fleste arbeider ikkje systematisk og målretta som terapeutar
  • Terapi kan kvalitetssikrast gjennom bruk av standardiserte manualar
  • Opplæring i nye behandlingsteknikkar er viktigare enn "klinisk erfaring"

Han tek utgangspunkt i angst- og tvangslidingar, og hevdar at desse pasientgruppene i dag oftast ikkje får effektiv diagnostisering og behandling, men meiner at dette også gjeld for andre typer psykiske lidingar. Før vi psykologar lærer oss å behandle dei ulike lidingane med dokumentert effektive metodar bør vi ikkje FÅ meir innflytelse i Psykisk helsevern seier han.

Går det an å vere uenig i dette da? Nei, tru meg eller ei, Leif: eg er langt på veg enig med deg! Du er ein god retorikar, og så lenge vi godtek premissa du fører argumentasjonen din på, så er det fullstendig sant og logisk det du seier. Og det ER sant at vi bør bruke effektive teknikkar, at vi bør oppdatere oss på den nyaste forskingskunnskapen og forståinga. Vi ER ofte for dårlege på dette.

Nå kjem det berømte "men"-et. Du lagar eit for enkelt bilete av verda. Du hoppar over mange aspekt av virkeligheta. Det er noko som blir for enkelt her!

Eg jobbar i BUP, og med klientar som ikkje har ansvar for seg sjølv og si eiga helse. I mi verd er det slik at dersom eg får inn ein klient med noko så enkelt som tvang eller angst, så er eg veldig letta og glad. Det er jo avgrensbart, det er jo "rein psykiatri", det er jo relativt lett å behandle med kognitiv terapi! Dessverre er det ikkje ofte vi får inn slike lette, greie saker. Nei, multiproblemsakene dominerer; det er for eksempel åtferdsvanskar kombinert med ADHD, kombinert med rusbruk hos far og eit kommunalt hjelpeapparat som om lag ikkje eksisterer. Det er den hybelbuande eleven på vidaregåande som ikkje for nokon pris vil at du skal snakke med mor og far, men som er djupt deprimert og som rusar seg kraftig. Det er den personlegdomsforstyrra ungdommen med alvorleg sjølvskading, og som ikkje har omsorgsbase som fungerer og der barnevernet seier at "dette er psykiatri!", det er treåringen med mykje uforståeleg uro i barnehagen, der den purunge mora sjølv er fosterbarn, og er utan nettverk.

Kvar er dei dokumentert effektive og manualiserte metodene for desse sakene? Eg har til gode å finne dei, og eg har til gode å lære noko som helst av verdi om korleis behandle slike klientar. Takk og pris for at eg etter kvart har opparbeidd meg litt erfaring. Utan den veit eg ikkje korleis eg skulle ha greidd jobben min.

I vaksenverda finst det og andre slags pasientar enn dei med angst, depresjon og tvang: det er dei multitraumatiserte, dei tilknytningsskadde eller dei med så store identitetsvanskar at dei er om lag hudlause i møte med andre menneske. Vi har også dei kriseramma, såra, mishandla og misbrukte - og dei som opplever sterke eksistensielle kriser. Alle desse finn du faktisk i psykiatrien, og dei må møtast som individ, ikkje med ei ferdig oppskrift. Jo, kanskje med ei oppskrift, men den må i tilfelle brukast med fagleg skjønn, med finfølelse og med klokskap, i møte mellom eit levande menneske og ein terapeut som kan nytte både formalisert kunnskap OG erfaring.

Du snakkar ein del på vegne av "de som lider" i innlegget ditt. All terapeutisk erfaring, og all livserfaring, har lært meg kor viktig det er å åpne seg for nye innsikter, nye sanningar og skjulte nyansar. Å insistere på at verda er svart og kvit er antiterapeutisk, og absolutt ikkje til hjelp for "de som lider".





onsdag 19. november 2008

Ein lege eg beundrar!


Mandag og tirsdag denne veka vart den årlege haustkonferansen i R-BUP sin regi arrangert i Bergen. Temaet denne gongen var "Hva er virksom praksis?", og i går sat eg i salen da Edvin Schei hadde eit innlegg som heitte "Fire spørsmål og fire fiender - refleksjoner om terapeuten som menneske".

Eg var fjetra. Han snakka med vanlege, forståelege ord, og han las dikt av Olav H. Hauge og Hans Børli innimellom. Han sa slike ting som at: "Å være menneske fullt og helt er nødvendig for å være en god hjelper. Det er mennesket som gir form til faget, ikke omvendt". Og: ""Meining" påvirker kroppen vår: setter i gang både subtile og åpenbare prosesser som er målbare."

Eg er ikkje heilt sikker, men meiner det var Schumacher han siterte da han lanserte fire grunnleggande spørsmål i livet:

- Hvem er jeg?
- Hvem er du?
- Hvem er jeg for deg?
- Hva finnes i den ytre verden?

Hans poeng var at det er liten tvil om at det er spørsmål fire som får mest merksemd i våre fag. Likevel kan rein fagkunnskap vere fullstendig vekkasta og ubrukeleg om ikkje dei tre andre spørsmåla har fått litt plass.

Eg har jobba mykje med ungdomsterapiar i jobben min, og veit at dersom eg ikkje hadde ei rimeleg velutvikla evne til å oppfatte kvar den andre er, til å snakke med nokon med respekt, og ikkje minst: høg toleranse for å ikkje forstå, og til og med kjenne meg temmeleg dum - så hadde eg ikkje fått mange av ungdommane i tale. Evna til å tåle å kjenne deg dum er uvurderleg om du er terapeut! Eg vil gå så langt som å seie at dersom du kjenner deg for trygg på deg sjølv, står du i fare for å miste kontakten med pasienten.....

Eg kjem sikkert til å skrive meir om denne karen her, og kanskje om dei filosofane han refererer til. Fekk veldig lyst til å lese av denne opplevinga!

Til slutt må eg nevne at Schei har starta noko som heiter Filosofisk poliklinikk. Eg veit ikkje så mykje om det, men du kan sjølv lese om det HER.