Viser innlegg med etiketten psykisk helsevern for barn og unge. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten psykisk helsevern for barn og unge. Vis alle innlegg

mandag 13. september 2010

Arbeidsforvirra helsearbeidar

Nå har eg strevd så med å finne ny mal for bloggen at eg har nesten mista inspirasjonen for det eg hadde tenkt å skrive. Får streve vidare ein annan gong.

Ellers er dette ein både plutseleg og sporadisk oppdatert blogg som det heiter. Det må de leve med...

Noko eg ikkje kan leve med lenger er jobben min. Eg har ikkje tenkt å gjere som ho Pia i Østlandssendingen og annonsere min avgang på bloggen, men eg har sagt til sjefen min at eg kjem til å seie opp.... Kvifor det? Har bra jobb på hyggeleg arbeidsplass, det er ikkje der det ligg.

Denne avgjerda handlar om mange ulike ting, nokre har med meg å gjere og nokre har med andre ting å gjere. EIT av dei mange momenta handlar om dagens psykologrolle.

Eg høyrer til ei yrkesgruppe som seilar i medvind, og har gjort det ei stund. Det er etterspørsel etter oss, og faget vårt. Folk har stor tru på at psykologar kan og veit ting som er viktig, og delvis skjult for andre? Dette fell også saman med behandlings-samfunnet som vi lever i, der vi trur at det aller aller meste av problem og plager kan behandlast vekk. I denne tidsånda er det eg dei siste sytten åra har vore psykolog i psykisk helsevern for barn og unge.

Kva så? Jo, eg merkar ein slitasje. Ein ganske stor slitasje i høve til dei forventningane samarbeidspartnarar, kollegaer, pasientane sine foreldre og kanskje også eg sjølv har til kva eg kan klare å få til! Det blir jo forventa at ein psykolog med seks års tung fagutdanning skal kunne utrette under. Vi bør kunne trylle, vi bør ha ein poste med magisk pulver som vi kan drysse rundt oss. Ikkje minst når du jobbar i "BUP" blir desse uuttalte forventningane merkbare. Vi jobbar hovudsakleg med klientar i dei tyngste gruppene. Dn støste leverandøren til oss av pasientar er barnevernet. Kven havnar først i barnevernet og så på BUP? Jo, dei aller mest skadeskotne og skada ungane, dei med alkoholiserte foreldre, fem flyttingar før dei var ti og oftast fysisk og psykisk omsorgssvikt. Vi har brotne relasjonar svært tidleg, vi har med andre ord tilknytningsskader på alle mulege nivå og alvorsgradar. Kve GJER ein med desse pasientane? Hjelper det med dei gode gamle behandlingsmetodane som leiketerapi og samtaleterapi? Hjelper det med kognitiv terapi som er så anbefalt for tida? Hjelper det med Marte Meo, FNT, ART eller flipovermetoden? NEI! Eg har lyst til å rope det ut: NEI det gjer dessverre ikkje det. Synd å seie det, eg trur ikkje på under eller magi! Kva hjelper da? Jo, igjen ber eg om unnskyldning for å seie noko så formasteleg, men det er

1. Grunnleggande endringar i miljøet rundt barnet (er det endringspotensiale?)
2. Tett samarbeid mellom miljø (foreldre etc.), skule, barnevern og BUP og andre (må ha nok tid!)
3. Langvarige tiltak (dyre!)
4. Tunge nok tiltak (dyre!)
5. Fleire tiltak samtidig (treng kompetente folk!)
5. Ei felles forståing av alvoret og vanskegraden, og ingen lefling med kjappe lettvinte løysingar. (Krever stor sjølvdisiplin og evne til å halde ut!)

Dette er det eg meiner trengs. Beklageligvis er dette upopulært i dag. Kommunane, som er forventa å skulle stille med ressursar i form av pengar og folk er fattige. Barnevernet er for tida prega av en "kjapp og lettvint"-tankegang, og er ofte i utakt med seg sjølv. Da tenker eg på det kommunale nivået på den eine sida, og dei som styrer institusjonar og ungdomsheimar og ulike heimebaserte behandlingsformer på den andre. (BUF-etat, staten). Samfunnet, og BUP, fløymer over av hjelpetrengande barn og ungdom, truleg mykje på grunn av moderne livsstil med lite stabilitet og kontinuitet, og stort ønske om umiddelbar behovstilfredsstillelse hos foreldregenerasjonen.

Vi druknar i arbeid, og blir frista av amerikanske sertifiseringsmetodar der du kan blir ekspert på å løyse alle slags problem berre du går på kurs i to år, filmar alt du gjer på video, går i veiledning, tek eksamen og svergar på bibelen at du aldri aldri skal gjere eit einaste avvik frå den strenge behandlingsprosedyra du har lært. For å behalde sertifiseringa di må du også følge opp med ei viss mengde rettleiing og kursing. Alt til ein ublu pris, sjølvsagt (dette er ein eigen industri), og sjefen din må reikne med at du ikkje får gjort meir enn 30% av arbeidet ditt dei to åra du driv med dette.

Eg har ikkje ei einaste sertifisering. Ikkje vil eg ha det heller. Det er sjølvsagt ein stor mangel ved meg som psykolog. Eg trur heller ikkje på under. DET er ein om muleg enda større mangel ved meg som psykolog. Eg burde har trudd at eg var ein par steg under gud, og levd opp til dei store og ganske infantile forventningane eg blir møtt med i jobben min. Det er mykje legedom i sterk tru og håp, blir det sagt. Jo da, eg veit det. Det er berre det at det finst visse grenser for både bedrag og sjølvbedrag. Eg sel ikkje sjela mi, og eg går ikkje på akkord med det eg VEIT om menneske og kva dei treng etter desse sytten åra. Difor er eg nå i ferd med å seie opp jonbben min på Nordfjord-BUP, og finne på noko anna. Fortsettelse følger...

fredag 6. november 2009

BUP-pasientar kontra blindtarmar?

Situasjonen når det gjeld lokala ved Førde-BUP er katastrofalt dårlege, og det har dei vore lenge. I dag gjekk psykologane sin hovudtillitsvalde Eli Føleide, ut med kritikk av tilhøva.

Her i fylket er det slik at vi alltid har dilta langt bak dei andre i landet når det gjeld tilbod av ulike slag til pasientane våre, altså dei mellom 0 og 18 år med psykiske vanskar. Heilt til for nokre få år sidan hadde vi tre (3) poliklinikkar å hjelpe oss med, og trengte vi å legge inn nokon måtte vi fri til vaksenavdelingane i fylket, eller Haukeland eller Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) i Oslo. Om ungdommen da fekk eit tilbod i det heile, eller eit tilbod som var til hjelp, var fullstendig ute av vår kontroll og heilt tilfeldig. Så fekk vi omsider ungdomsavdelinga i Førde, den som nå er i krise og manglar både barnepsykiater og psykologspesialistar. Vi har framleis IKKJE nokon plass å legge inn barn, og vi har heller ikkje noko dagtilbod til barn, evt. mødre og barn. Nå eksisterer ikkje SSBU lenger heller, og Haukeland har for lengst stengt dørene sine for Sogn og Fjordane-pasientar. Dette er situasjonen slik vi er vant med at den er, og det har vi langt på veg godteke. Befolkninga i fylket finn seg også i det, for dei har ikkje aning om kva som finst andre stader sjølvsagt.

Førde-BUP er den største av poliklinikkane våre, og er plassert på sentralsjukehuset. Dei har fylkesdekkande ansvar for (den somatiske) barneavdelinga og Familiehuset også, i tillegg til at dei er distriktspoliklinikk for 13 komunar i Sunnfjord og delar av Sogn.

Poenget mitt er at vi i dette fylket historisk sett har basert psykisk helsevern for barn og unge på det polikliniske tilbodet. Det er poliklinikkane i Førde, Sogndal og på Nordfjordeid som er RYGGRADEN i tenesta for målgruppa vår. Når vi nå står så svakt med omsyn til andre typar tenester enn dei polikliniske, så blir det desto meir vanvittig at vi ikkje ein gong greier å halde desse oppe. Det er nå noko så prosaisk som huset, lokala, det handlar om. Tidlegare har vi mangla fagfolk, noko som i grunnen er vanskelegare å gjere noko med.

Her på Eid står det eit nesten ferdig, men tomt bygg - rusinstitusjonen. Den som ein hadde råd til å bygge, men ikkje til å drive..... Lenge før ein i det heile teke hadde kome på tanken om å bygge rusinstitusjonen, visste ein at Førde-BUP-lokala var sprengt, og at ei krise var under oppseiling. Eg gjentek: lenge før! Likevel greide enkelte sterke røyster i fagmiljøet vårt, pluss nokre millionar i av statlege, lokkande kroner, å forlede oss til å satse på dette luftslottet av eit byggverk, som nå står der spøkelsesaktig og tomt, og fullstendig til inga nytte.

Eg lurer berre på ein ting, og det er om desse Helse-Førde-pasientane sitt ve og vel blir teke med i kveldsbønna til nokon helseaktivist? Kan eg aldri tenke meg. Nei, det er blindtarmar og hjerteinfarkt som har forrang her hos oss, dei andre veit ikkje folk flest ein gong at eksisterer. Eg skulle ønske at brukarorganisasjonane kom på banen her, og for ein gongs skuld drog fram storslegga. Vi kan gjerne trenge eit fakkeltog vi også!