Viser innlegg med etiketten skule. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten skule. Vis alle innlegg

fredag 11. april 2014

Om å ha klasserommet som arbeidsplass

Nei, eg snakkar ikkje om lærarane nå. Eg tenker faktisk på dei som er i fleirtal på skulen: elevane. Eg sat og snakka med ein relativt ung person ein dag, og vi kom inn på det med at skulen var hennar arbeidsplass, slik mamma hadde sin og pappa sin. Først hadde vi vore inne på ting som denne personen hadde opplevd på skulen, som det å ikkje få vere med i leiken, det å få nedsettande kommentarar, det å bli gløymt og oversett og det å faktisk oppleve kvardagen som ganske skummel. Eg sa at det finst reglar for korleis ein skal oppføre seg mot andre, og det finst reglar og lover som seier at vi har rett til å oppleve arbeidsplassen vår som ein god og trygg stad å vere. Denne vesle personen ville ikkje heilt tru meg når eg forklarte dette, for vedkomande hadde opplevd å ikkje bli trudd av dei vaksne når ho prøvde å beskrive det vonde som skjedde.

Etter å ha jobba ei stund med barn og unge må eg seie at eg ser for meg ei endelaus rekke av barn og ungdom som har fortalt liknande historier. Den eine beretninga etter den andre kjem fram i minnet, om utestenging, sinte lærarar, plaging og hatefull håning, slag, spark og skjellsord. Ofte har ikkje dei vaksne klart å oppdage eller gjere noko særleg med dette, trass i at eg veit at dei fleste verkeleg har prøvd.

I opplæringslova §9A står det at står det at "Så lenge eleven har en subjektiv oppfatning av at det psykososiale miljøet ikke fremmer hans/hennes helse, trivsel eller læring, har skolen en plikt til å rette dette".

Hmmm, her er det ein diskrepans så vidt eg forstår. Ut frå dette kan ikkje læraren slå seg til ro med at alt egentleg er greit, så lenge eleven si subjektive oppleving seier noko anna.

Da trur eg vi må ta ein runde til med lærarane til denne eleven, og enda ein gong gå gjennom kva tiltak som kan vere til hjelp. Eg tenker også på at eg ved neste høve skal prøve å formidle til dei noko av den stille, triste fortvilinga eg har sett så mykje av. Om den kjem frå ein hybelbuande 17-åring som har bruk for å bearbeide ting som skjedde for lenge sidan, eller det er nokon som sit midt oppi det nå, og som det framleis er muleg å skåne for nokre sår og skrammer.

Eg tenker også på at vi aldri må gløyme at for den utstøtte og sårbare vil også små teikn på avvising og forakt såre veldig, og at det er himmelvid skilnad på korleis den robuste og trygge eleven oppfattar desse ofte subtile signala, og korleis dei blir tolka og oppfatta av den som er utanfor frå før .

Da er det godt at Opplæringslova faktisk tek vare på denne skilnaden, og held fram kor individuelt det faktisk er om ein opplever skulekvardagen som god eller farleg.

søndag 7. mars 2010

Rapping mot vald i familiar






Denne veka hadde Eid besøk av rapparane Hakan og Kenneth som gutta bak rappeduoen Tonna Brix heiter. Dei hadde tre foredrag/konsertar i kinosalen på Operahuset, og det var eit klassetrinn på Eid ungdomsskule og eit frå Måløy ungdomsskule som fekk tilbod om å høre dei.

Musikkvideoen Vendepunkt

Eg var der på siste konserten på fredag, og må innrømme at eg sat med klump i halsen medan desse modige gutane fortalde kvar si historie frå sitt eige liv. Kenneth hadde frå han var fødd til han var seks år levd i lag med ein far som var rusmisbrukar, og brukte både piller og alkohol. Han heldt den vesle familien i eit jerngrep av terror og psykisk vald. Til slutt greide mora å rømme ut av det. Hakan sin biologiske far kom frå Tyrkia, medan mora er norsk. Da ekteskapet rauk flytta han tilbake til Tyrkia, og mora fekk ein ny mann som vart stefar for Hakan og broren hans frå han var 7 til han var 17. Han drakk, og brukte alle midlar for å straffe og plage og kontrollere stesønen og kona si på den mest sadistiske måten du kan tenke deg. Det er rett og slett vanskeleg både å forstå at folk kan oppføre seg så hjartelaust mot barn, men også vanskeleg å begripe at ein forlder som er ved sine fulle fem let ungane sine vekse opp i noko slikt. Likevel veit vi jo at dette ikkje er lett, og at det er mange sterke krefter som bidreg til at slike relasjonar varer.

Kenneth var den einaste med psykiske vanskar av dei, i alle fall som han har fått behandling for. Han hadde sosial angst, fortalde han - noko som hadde gjort livet hans temmeleg vanskeleg fram til han fekk hjelp.

Det er nærliggande for meg å reflektere litt over fenomenet resiliens, særleg fordi eg tirsdag 2.3. var på Aasen-tunet i Volda og hørte psykolog Anne Inger Helmen Borge halde eit dagsseminar om akkurat dette. Ho er professor på universitetet i Oslo, og forskar på nettopp resiliens. Ho sa mellom anna at det å overleve, eller fungere rimeleg bra, etter å ha opplevd ting som kan få andre til å bukke under har med mange ulike faktorar å gjere. Noko av det ho drog fram var spesielle evner, f.eks. kreativitet og fantasi. Det å ha noko du meistrar, som gir deg glede og meining, kan vere viktig i slike marginale situasjonar. Hakan fortalde om alle gongene han fekk innestraff: nemleg vart straffa for dei mest bagatellmessige ting ved å bli nekta å gå ut. Han sat da på rommet sitt og hørte på musikk, og etter kvart skreiv rappetekstar. Han beskreiv den store gleda han opplevde ved dette, og kor viktig det var for han. Kenneth maler bilder, og det vart vist nokre eksempel på bileta hans under foredraget.

I tilleg har det sikkert hatt veldig mykje å seie at begge gutane høyrdest ut til å ha oppegåande mødre som ga god omsorg når dei hadde sjansen til det. All resiliens handlar til sjuande og sist om relasjonar, sa Anne Inger..... (som er Granasokning, og gamal togpendlar til Blindern som meg, samt gift med min gamle tannlege:-))

Til slutt vil eg berre nevne (med ein anelse falsk beskjedenhet) at det var underteikna og Nordfjord-BUP som tok initiativet til å få Tonna Brix til Nordfjord. Tanken kom etter at eg hadde lese om dei i Magasinet her i fjor haust, og eg såg for meg at vi kanskje kunne "treffe" nokon av dei tause gutane med dette. Nokre gutar som lever med grov mishandling, psykisk og fysisk vald og anna omsorgssvikt blir ofte litt rufsete og aggressive i stilen, og får dermed stort sett kjeft og lite forståing og hjelp..... Det å snakke om slike problem, det å "vere eit offer", er tabubelagt for gutar. Det er liksom ikkje forenleg med rolla som (tøff) mann. Dermed kan det av og til ende med sjølvmord for enkelte - svært, svært ofte når vi på BUP får høyre om ein ung mann som har teke livet sitt, så har vi aldri hatt han som pasient. Dette er for meg tankevekkande. Å teie stille kan for nokre vere det som fører dei i døden.

Da er det faktisk LIVSVIKTIG at desse tause gutane kan ha forbilder og rollemodellar som Kenneth og Hakan. Flott levert - og musikken er ikkje så aller verst den heller!

Kikk innom heimesida deira!

torsdag 23. oktober 2008

Nytt inlegg i leksedebatten

I nettutgåva av Aftenposten kan du i dag lese dette om lekser. Eg er enig med mor i artikkelen, som meiner at leksene bør avskaffast og at ungane heller kan vere lenger på skulen og gjere skulearbeidet ferdig der.

Utdanningsforbundet meiner at leksene er viktige for at foreldra skal kunne følge med på skulearbeidet til ungane. Ja, det kan nok hende dei har eit poeng der. Men dei foreldra som er genuint opptekne av å følge med på læringa til ungane sine greier nok det uavhengig av leksene. Den eine fordelen med lekser veg ikkje opp for all familie-fritid som nå blir brukt på masing og ulystbetont lekselesing etter fotballtreninga, korpsøvinga og alt det andre dagens ungar er med på. Når mor og far er i full jobb, er det ikkje mykje tid dei får i lag med ungane sine på kvardagar. Denne tida skal brukast til samvær, men også nødvendig husarbeid, handling og alt det folk flest opplever som viktig å delta i: korøvingar, kommunestyremøter og utallige andre ting. Det blir ikkje mykje tid att, og leksene stel verdfull familietid.

Mange familiar har også vanskar med å ha det hyggeleg i lag, og det har utvikla seg negative samhandlingsmønster mellom ungar og vaksne. I ein slik setting er leksene nesten alltid eit betent tema som kvar dag fører til store konflikter.

Eg meiner lekser er ein forelda måte å lære på, og eit system som er overmodent for modernisering.