mandag 13. september 2010
Arbeidsforvirra helsearbeidar
Ellers er dette ein både plutseleg og sporadisk oppdatert blogg som det heiter. Det må de leve med...
Noko eg ikkje kan leve med lenger er jobben min. Eg har ikkje tenkt å gjere som ho Pia i Østlandssendingen og annonsere min avgang på bloggen, men eg har sagt til sjefen min at eg kjem til å seie opp.... Kvifor det? Har bra jobb på hyggeleg arbeidsplass, det er ikkje der det ligg.
Denne avgjerda handlar om mange ulike ting, nokre har med meg å gjere og nokre har med andre ting å gjere. EIT av dei mange momenta handlar om dagens psykologrolle.
Eg høyrer til ei yrkesgruppe som seilar i medvind, og har gjort det ei stund. Det er etterspørsel etter oss, og faget vårt. Folk har stor tru på at psykologar kan og veit ting som er viktig, og delvis skjult for andre? Dette fell også saman med behandlings-samfunnet som vi lever i, der vi trur at det aller aller meste av problem og plager kan behandlast vekk. I denne tidsånda er det eg dei siste sytten åra har vore psykolog i psykisk helsevern for barn og unge.
Kva så? Jo, eg merkar ein slitasje. Ein ganske stor slitasje i høve til dei forventningane samarbeidspartnarar, kollegaer, pasientane sine foreldre og kanskje også eg sjølv har til kva eg kan klare å få til! Det blir jo forventa at ein psykolog med seks års tung fagutdanning skal kunne utrette under. Vi bør kunne trylle, vi bør ha ein poste med magisk pulver som vi kan drysse rundt oss. Ikkje minst når du jobbar i "BUP" blir desse uuttalte forventningane merkbare. Vi jobbar hovudsakleg med klientar i dei tyngste gruppene. Dn støste leverandøren til oss av pasientar er barnevernet. Kven havnar først i barnevernet og så på BUP? Jo, dei aller mest skadeskotne og skada ungane, dei med alkoholiserte foreldre, fem flyttingar før dei var ti og oftast fysisk og psykisk omsorgssvikt. Vi har brotne relasjonar svært tidleg, vi har med andre ord tilknytningsskader på alle mulege nivå og alvorsgradar. Kve GJER ein med desse pasientane? Hjelper det med dei gode gamle behandlingsmetodane som leiketerapi og samtaleterapi? Hjelper det med kognitiv terapi som er så anbefalt for tida? Hjelper det med Marte Meo, FNT, ART eller flipovermetoden? NEI! Eg har lyst til å rope det ut: NEI det gjer dessverre ikkje det. Synd å seie det, eg trur ikkje på under eller magi! Kva hjelper da? Jo, igjen ber eg om unnskyldning for å seie noko så formasteleg, men det er
1. Grunnleggande endringar i miljøet rundt barnet (er det endringspotensiale?)
2. Tett samarbeid mellom miljø (foreldre etc.), skule, barnevern og BUP og andre (må ha nok tid!)
3. Langvarige tiltak (dyre!)
4. Tunge nok tiltak (dyre!)
5. Fleire tiltak samtidig (treng kompetente folk!)
5. Ei felles forståing av alvoret og vanskegraden, og ingen lefling med kjappe lettvinte løysingar. (Krever stor sjølvdisiplin og evne til å halde ut!)
Dette er det eg meiner trengs. Beklageligvis er dette upopulært i dag. Kommunane, som er forventa å skulle stille med ressursar i form av pengar og folk er fattige. Barnevernet er for tida prega av en "kjapp og lettvint"-tankegang, og er ofte i utakt med seg sjølv. Da tenker eg på det kommunale nivået på den eine sida, og dei som styrer institusjonar og ungdomsheimar og ulike heimebaserte behandlingsformer på den andre. (BUF-etat, staten). Samfunnet, og BUP, fløymer over av hjelpetrengande barn og ungdom, truleg mykje på grunn av moderne livsstil med lite stabilitet og kontinuitet, og stort ønske om umiddelbar behovstilfredsstillelse hos foreldregenerasjonen.
Vi druknar i arbeid, og blir frista av amerikanske sertifiseringsmetodar der du kan blir ekspert på å løyse alle slags problem berre du går på kurs i to år, filmar alt du gjer på video, går i veiledning, tek eksamen og svergar på bibelen at du aldri aldri skal gjere eit einaste avvik frå den strenge behandlingsprosedyra du har lært. For å behalde sertifiseringa di må du også følge opp med ei viss mengde rettleiing og kursing. Alt til ein ublu pris, sjølvsagt (dette er ein eigen industri), og sjefen din må reikne med at du ikkje får gjort meir enn 30% av arbeidet ditt dei to åra du driv med dette.
Eg har ikkje ei einaste sertifisering. Ikkje vil eg ha det heller. Det er sjølvsagt ein stor mangel ved meg som psykolog. Eg trur heller ikkje på under. DET er ein om muleg enda større mangel ved meg som psykolog. Eg burde har trudd at eg var ein par steg under gud, og levd opp til dei store og ganske infantile forventningane eg blir møtt med i jobben min. Det er mykje legedom i sterk tru og håp, blir det sagt. Jo da, eg veit det. Det er berre det at det finst visse grenser for både bedrag og sjølvbedrag. Eg sel ikkje sjela mi, og eg går ikkje på akkord med det eg VEIT om menneske og kva dei treng etter desse sytten åra. Difor er eg nå i ferd med å seie opp jonbben min på Nordfjord-BUP, og finne på noko anna. Fortsettelse følger...
fredag 6. februar 2009
Krise, vi manglar psykolog!!!?
Kvifor ingen ropar KRISE!!!, veit ikkje eg. Eg kan forestille meg ein del om det, men veit ikkje kva dei karane tenker som styrer med dette, på NPS og i administrasjonen i Helse Førde.
At det er lite populært blant psykologar å jobbe i det offentlege psykiske helsevernet for vaksne (både sengepostar og poliklinikkar) er eit faktum, i alle fall her i fylket. Denne tenesta er sterkt dominert av legar, altså psykiatrar. Legar tenker ofte annleis enn meg, har eg oppdaga. Har det med dette å gjere?
Eg kan gå inn i ein samtale med ein lege med dei beste intensjonar om åpenhet, velvilje og ei positiv innstilling til det han har å seie - men merkar likevel etter kort tid at dette går ikkje! Nå tenker eg ikkje på alle legar, eg kjenner mange eg har stor respekt for og som eg likar godt. Det gjeld nokre innimellom, og vi snakkar om gradsforskjellar.
Eit eksempel: i går ringte eg til ein skulelege i samband med at han hadde tilvist ein 17 år gamal deprimert pasient. Eg ville at legen skulle drøfte bruk av antidepressiva med vedkomande, fordi eg meinte han var så sjuk at han kunne trenge det, men eg overlot vurderinga til legen. Paseinten sjølv var motivert for dette.
Eg hadde da snakka med ungdommen to gonger, og det kom fram at det var få eller ingen vaksne å spele på. Dette gjorde meg ekstra bekymra, sjølvsagt. Legen svarte kjapt at han hadde ikkje lyst til å medisinere vedkomande, fordi personen hadde enten den eine eller andre av to alvorlege personlegdomsforstyrrings-diagnoser! Eg vart perpleks, for eg tenker at å slenge rundt seg med så tunge diagnoser utan grunnlag er rett og slett ikkje noko ein gjer.
Når det gjeld tenåringar må slike diagnoser settast med den største varsemd. Det finst sjølvsagt 16-18-åringar i BUP som må ha desse diagnosene, men da først etter at det har gått ei viss tid, og ein har svært god dokumantasjon på at det er rett. Det kan vere nødvendig å ha desse diagnosene på papiret for å få den behandlinga og tiltaka du treng. Strever du med identiteten din og relasjonane dine til andre blir du veldig sårbar. Da kan det bidra til den store skilnaden at du blir møtt med forståing og omtanke. Men, det stormfulle og omskiftelege som kjenneteiknar ungdomstida kan lett forvekslast med uroa og dramatikken som følger med ei ustabil personlegdomsfortyrring. Dermed må vi vite at det stikk djupare enn som så, før diagnosen i det heile blir nevnt. (Nokre diagnoser klistrar seg liksom fast!?)
For det andre seier det seg sjølv at diagnosene depresjon og personlegdomsforstyrring er vesensforskjellige. Den første lidinga er ei liding for statsministrar og berømte kunstnarar og artistar. Den seier ingen ting om deg som person, men berre at du "har" eit problem. Den andre diagnosen beskriv "deg". Du er ustabil, kjenslestyrt, svart/kvitt-tenkande og dramatisk, eller avflata og utan evne til å gå inn i djupe relasjonar til andre. Du har dårleg prognose, og ligg an til å trenge kostbare ressursar i helsevesenet i årevis framover.
Eg hadde snakka med vedkomande ungdom to gonger som sagt, og det anar meg at ein lege ville rive seg i håret om han fekk vite kva eg har snakka med pasienten om..... Eg har nemleg IKKJE brukt desse to samtalene til å
-vurdere konkrete depresjonssymptom og skåre på MADRS eller BECK slik at vi får eit eksakt mål, eller
-intervjua pasienten med sikte på å sette ei korrekt diagnose - grad av depresjon, hatt det før etc.
Desse tinga ville ein lege ha gjort, og sikkert mange psykologar for den del.... Muleg eg får helsemyndighetene på nakken her!?
Det eg valgte å fokusere på desse timane var å bli kjent med pasienten så fort som råd. Eg såg ein ungdom med eit slokt blikk, men som likevel hadde bedt om hjelp. Eg oppfatta at her er det ikkje mange støttande vaksne å finne. Eg vurderte det slik at OM det skulle vere alvorlege sjølvmordstankar til stades, så måtte eg NÅ FRAM til ungdommen å fort som råd, - eg måtte gje ei oppleving av
-å bli teken på alvor
-å bli oppfatta og respektert som eit individ
-å bli forstått, eller i det minste få eit håp om å kunne bli det
-at det er håp
Om vi har å gjere med ei personlegdomsforstyrring også, får vi ta seinare. Det er ikkje viktig akkurat nå.
Desse tankane raste rundt i hovudet mitt under samtalen med skulelegen. Eg kjende ei stor avmakt i høve til at våre fagsyn, verdssyn og menneskesyn ikkje såg ut til å ha eit einaste berøringspunkt. Eg orka ikkje prøve å forklare kva eg tenkte, avmakta lamma meg! Eg har opplevd dette alt for mange gonger.
Nytt eksempel: etter å ha hatt samtaler med ein ungdom ei viss tid, forsto vi at vedkomande måtte leggast inn. Dette måtte gjerast i vaksenpsykiatrien, fordi vi ikkje hadde noko anna tilbod i Sogn og Fjordane den gongen. Vedkomande hadde rikeleg med dokumenterte, blytunge psykososiale belastningar med seg frå år tilbake, og vi sette depresjonen i samband med desse. Samtalene var smertefulle for pasienten, trass i mykje omtanke frå terapeuten. BUP og sengeposten er rett ved sida av kvarandre, så det låg godt til rette for å halde fram med terapien samtidig som vedkomande var innlagt. Det som skjedde var at behandlande lege la fram sin forklaringsmodell på depresjonen: den var eit resultat av gener. Bestefar og mor hadde også vore deprimert, så genetikken styrte dette. Pasienten avslutta resolutt psykoterapien. Nå kan jo du tenke at kanskje ho ikkje følte det var noko særleg, og opplevde i tillegg at det gjorde vondt å snakke om opplevingane sine. Kanskje ho berre leitte etter eit påskudd for å avslutte? Det er godt muleg. Eg meiner uansett at bearbeiding av dei psykiske såra ho hadde med seg var avgjerande for at dette unge mennesket skulle få eit rimeleg godt liv, men ikkje om det var ved hjelp av meg eller nokon andre.
Det kan jo hende at legen oppfordra pasienten til å halde fram, men eg trur det ikkje. Eg har opplevd for mange gonger at det blir tenkt "enten -eller" i vaksenpsykiatrien, når eg meiner alt tilseier "både - og".
Nytt eksempel på mi undring over ulike måtar å tenke på: Eg vart spurt (med stort alvor, og eit direkte blikk) av ein komande legekollega/sjef på ein ny arbeidsplass: "Er du prosessorientert?" Eg var ung og usikker, og vart temmeleg perpleks av spørsmålet. Eg hugsar ikkje kva eg mumla til svar, men fekk ei forståing av at om eg hadde sagt "ja", så hadde det vore "feil svar".
Eg tenker at all modning, personleg vekst, innsikt og erkjennelse av typen som det tek tid å ta inn over seg, og ikkje minst utvikling av relasjonar mellom menneske er fenomen prega av prosessar. Er ikkje slike ting viktige for psykisk sjuke folk? Går det på nokon måte an å jobbe i psykisk helsevern og IKKJE vere prosessorientert??? Dette har eg nå grubla på i 16 år, og veit svaret. Dessverre, psykisk helsevern er fullt av folk som i alle fall i handlingane sine, om enn ikkje i festtalene, ser vekk frå slike ting.
Eg veit også kva eg meiner svaret burde vere, og det er mi innerste og mest inderlege overbevisning at vi psykologar må halde fram med å slåss for prosessane, for møta mellom menneske, enkeltindividet, opplevingane, kjenslene og livet.
Det er synd da, at Nordfjordpasientar som nyttar det offisielle helsetilbodet, eller treng innlegging, aldri møter ein psykolog. Eg meiner ikkje at psykologane har svaret på alt. Eg meiner at psykologar og psykiaterar I LAG ideelt sett burde kunne sette saman eit godt, fornuftig og breispektra behandlingstilbod også i Nordfjord......
I have a dream.......
onsdag 1. oktober 2008
Psykologer - foren eder!
- ja - eg er på facebook
- ja - eg er oppe i tre (3) bloggar nå
- ja - kjøkkenet mitt er bomba, og skittentøykorga er full (!)
For to år sia var det ikkje slik. Da tenkte eg at "facebook er noko tull for folk som har for lite innhald i livet sitt!" og "blogging er noko som notoriske kverulantar driv med, sånne som absolutt må meine noko om abslutt alt, og som plagar vettet av dei dei bur i lag med slik at dei må skrive det på internett i staden, fordi ingen gidd å høre på dei meir!"
Nå tenker eg ikkje slik lenger, men kva er det egentleg som har skjedd? Jo, når eg tenker meg om, så er det noko som har endra seg: før var eg på eit vis "aleine" på internett. Nå har eg utallige venner, kjente og sjelefrender der ute som eg utvekslar kommentarar med, diskuterer hobbyar med og deler nokre av livets opp- og nedturar med. DET gjer den store skilnaden for meg. Nettet har blitt sosialt i tillegg til at eg kan hente informasjon der.
Eg har til og med nyleg funne diverse grupper på facebook der psykologar kan melde seg inn. Nyleg fekk ein ny facebook-venn frå Harstad. Ho er psykolog, og ville bli vennen min av den grunn. Ho kalte det "nettverksbygging" visst...
Vi psykologar er litt rare (det er jo mange som skuldar oss for det, og som oftast protesterer eg heftig og indignert på den påstanden!). Men, eg må vel inrømme det: vi ER litt rare på enkelte område. Det er liksom ikkje slik akkurat, at vi søker saman i yr glede over å ha same fagbakgrunn og tilhøyre same profesjon. Nei, det må vi vel innrømme at vi ikkje gjer. Her i fylket er det vel heller sånn at vi lurer på kven er det nå som er psykologar på Førde BUP, sist eg helste på nokon der var for tre år sia...
Det er litt synd at det er slik, tenker eg. For min del hadde eg i alle fall hatt bruk for eit psykolognettverk. Eg hadde hatt bruk for å høyre til i ei faggruppe som eg identifiserer meg med, og der eg kjenner andre personleg som jobbar med det same som meg. Identiteten min som fagperson hadde hatt godt av det! EG hadde hatt godt av det! Det hadde kjentes tryggare og hyggelegare ut liksom. Eg hadde hatt fleire å søke råd hos, fleire å dele erfaringar med, fleire å diskutere med og fleire å ha det kjekt i lag med.
Nokre psykologar bloggar også. Det er fint! Psykologar er kloke folk, det skal vere sikkert! (men, mellom oss sagt: treng alt å vere så inderleg kjedeleg for det???). Det går an å bli overseriøs og. Er det det som er problemet tru? At vi er så redde for å ikkje vere faglege nok, kloke nok og vitskapelege nok, at vi rett og slett blir alt, alt for kjedelege? (både for oss sjølv og andre) Desse bloggarane som du finn på tenke.no-bloggen, har problem med motivasjonen. Dei analyserer sine eigne vanskar med å følge opp bloggen sin, og begrunnar det med at dei har gått over frå å vere sisteårs-studentar, til å bli førsteårs-klinikarar, og at dei følgeleg har mista den faglege oversikten dei hadde. Og som eit resultat av det skulle det bli mindre interessant å blogge???!!
Det der var litt rart, altså. Kunne dei ikkje stille alle spørsmåla sine på bloggen da? Neeei, for da står du i fare for å røpe at det er ting her i verda du ikkje forstår...... hyyyysj!!
Kjære kolleger: eg har eit stort ønske, og det er at vi skal bli litt mindre redde for å verke dumme, for å gje uttrykk for kjensler, vere meir spontane, og ikkje minst: bli meir (psyko)sosiale!