Viser innlegg med etiketten barnevern. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten barnevern. Vis alle innlegg

mandag 13. september 2010

Arbeidsforvirra helsearbeidar

Nå har eg strevd så med å finne ny mal for bloggen at eg har nesten mista inspirasjonen for det eg hadde tenkt å skrive. Får streve vidare ein annan gong.

Ellers er dette ein både plutseleg og sporadisk oppdatert blogg som det heiter. Det må de leve med...

Noko eg ikkje kan leve med lenger er jobben min. Eg har ikkje tenkt å gjere som ho Pia i Østlandssendingen og annonsere min avgang på bloggen, men eg har sagt til sjefen min at eg kjem til å seie opp.... Kvifor det? Har bra jobb på hyggeleg arbeidsplass, det er ikkje der det ligg.

Denne avgjerda handlar om mange ulike ting, nokre har med meg å gjere og nokre har med andre ting å gjere. EIT av dei mange momenta handlar om dagens psykologrolle.

Eg høyrer til ei yrkesgruppe som seilar i medvind, og har gjort det ei stund. Det er etterspørsel etter oss, og faget vårt. Folk har stor tru på at psykologar kan og veit ting som er viktig, og delvis skjult for andre? Dette fell også saman med behandlings-samfunnet som vi lever i, der vi trur at det aller aller meste av problem og plager kan behandlast vekk. I denne tidsånda er det eg dei siste sytten åra har vore psykolog i psykisk helsevern for barn og unge.

Kva så? Jo, eg merkar ein slitasje. Ein ganske stor slitasje i høve til dei forventningane samarbeidspartnarar, kollegaer, pasientane sine foreldre og kanskje også eg sjølv har til kva eg kan klare å få til! Det blir jo forventa at ein psykolog med seks års tung fagutdanning skal kunne utrette under. Vi bør kunne trylle, vi bør ha ein poste med magisk pulver som vi kan drysse rundt oss. Ikkje minst når du jobbar i "BUP" blir desse uuttalte forventningane merkbare. Vi jobbar hovudsakleg med klientar i dei tyngste gruppene. Dn støste leverandøren til oss av pasientar er barnevernet. Kven havnar først i barnevernet og så på BUP? Jo, dei aller mest skadeskotne og skada ungane, dei med alkoholiserte foreldre, fem flyttingar før dei var ti og oftast fysisk og psykisk omsorgssvikt. Vi har brotne relasjonar svært tidleg, vi har med andre ord tilknytningsskader på alle mulege nivå og alvorsgradar. Kve GJER ein med desse pasientane? Hjelper det med dei gode gamle behandlingsmetodane som leiketerapi og samtaleterapi? Hjelper det med kognitiv terapi som er så anbefalt for tida? Hjelper det med Marte Meo, FNT, ART eller flipovermetoden? NEI! Eg har lyst til å rope det ut: NEI det gjer dessverre ikkje det. Synd å seie det, eg trur ikkje på under eller magi! Kva hjelper da? Jo, igjen ber eg om unnskyldning for å seie noko så formasteleg, men det er

1. Grunnleggande endringar i miljøet rundt barnet (er det endringspotensiale?)
2. Tett samarbeid mellom miljø (foreldre etc.), skule, barnevern og BUP og andre (må ha nok tid!)
3. Langvarige tiltak (dyre!)
4. Tunge nok tiltak (dyre!)
5. Fleire tiltak samtidig (treng kompetente folk!)
5. Ei felles forståing av alvoret og vanskegraden, og ingen lefling med kjappe lettvinte løysingar. (Krever stor sjølvdisiplin og evne til å halde ut!)

Dette er det eg meiner trengs. Beklageligvis er dette upopulært i dag. Kommunane, som er forventa å skulle stille med ressursar i form av pengar og folk er fattige. Barnevernet er for tida prega av en "kjapp og lettvint"-tankegang, og er ofte i utakt med seg sjølv. Da tenker eg på det kommunale nivået på den eine sida, og dei som styrer institusjonar og ungdomsheimar og ulike heimebaserte behandlingsformer på den andre. (BUF-etat, staten). Samfunnet, og BUP, fløymer over av hjelpetrengande barn og ungdom, truleg mykje på grunn av moderne livsstil med lite stabilitet og kontinuitet, og stort ønske om umiddelbar behovstilfredsstillelse hos foreldregenerasjonen.

Vi druknar i arbeid, og blir frista av amerikanske sertifiseringsmetodar der du kan blir ekspert på å løyse alle slags problem berre du går på kurs i to år, filmar alt du gjer på video, går i veiledning, tek eksamen og svergar på bibelen at du aldri aldri skal gjere eit einaste avvik frå den strenge behandlingsprosedyra du har lært. For å behalde sertifiseringa di må du også følge opp med ei viss mengde rettleiing og kursing. Alt til ein ublu pris, sjølvsagt (dette er ein eigen industri), og sjefen din må reikne med at du ikkje får gjort meir enn 30% av arbeidet ditt dei to åra du driv med dette.

Eg har ikkje ei einaste sertifisering. Ikkje vil eg ha det heller. Det er sjølvsagt ein stor mangel ved meg som psykolog. Eg trur heller ikkje på under. DET er ein om muleg enda større mangel ved meg som psykolog. Eg burde har trudd at eg var ein par steg under gud, og levd opp til dei store og ganske infantile forventningane eg blir møtt med i jobben min. Det er mykje legedom i sterk tru og håp, blir det sagt. Jo da, eg veit det. Det er berre det at det finst visse grenser for både bedrag og sjølvbedrag. Eg sel ikkje sjela mi, og eg går ikkje på akkord med det eg VEIT om menneske og kva dei treng etter desse sytten åra. Difor er eg nå i ferd med å seie opp jonbben min på Nordfjord-BUP, og finne på noko anna. Fortsettelse følger...

søndag 25. april 2010

Å google navnet sitt.....

I går kveld googla eg navnet mitt for moro skuld. Eg fekk opp ting som hadde med kommunestyrevalget i 07, og frivillige organisasjonar eg er med i. Og litt til:

Lenke 1
Lenke 2

Har saksa litt av teksten frå heimesida til Huskeberta, med link til "Svartelista", der mitt navn står:
"Personer med tilknytning til barnevern og andre aktører som medvirker til psykisk terror mot familier som der igjen fører at barn blir tvangsfjernet fra sin biologiske familie, vil få sitt navn oppført på denne eksklusive hjemmesiden.

Melding av navn som en ønsker inn på disse listene forutsetter medlemsskap i Gruppen til Familiens Selvstendige Rett (GFSR).

Navn som er meldt inn til listene og er blitt antatt, vil under ingen omstendigheter bli fjernet igjen.

Sagt av Immanuel Kant:

Alle handlinger relatert til andre menneskers rettigheter, hvis maksime ikke lar seg forene med publisitet, er urettmessige."


Det er "Gruppen Til Familiens Selvstendige Rett" som har laga denne lista. Dei skriv på sine sider: "Oversikt over fagfolk vi og våre medlemmer ikke kan anbefale grunnet selvopplevde negative erfaringer. Varslingslisten er et redskap for mennesker som utsettes for det de opplever som overgrep fra ulike instanser.


At eg kjem i selskap med folk som Magne Raundalen, lærebokforfattar Hilchen Sommerschild og barneombud Reidar Hjermann er jo ei lita trøst. Likevel må eg seie at eg blir ganske sint, oppgitt og lei meg. Eg forstår at folk som har opplevd harde rundar med barnevernet og avgjerder dei ikkje har vore enige i, blir fortvila og sinte. Eg forstår at desse menneska kanskje ikkje føler at dei har så mange kanalar dei kan bruke for å slå tilbake på det dei opplever som eit overgrep. Det som gjer meg bekymra er at menneske som faktisk treng barnevernet og psykologar til å hjelpe seg, blir unødig skeptiske og mistenksomme av dette. Det å ikkje greie å bruke den hjelparen du faktisk har tilgjengeleg kan også bli eit problem for nokon. Det trur eg ikkje dei som har laga desse listene har tenkt nøye nok igjennom.


I samband med kva slags sak eller saker eg har havna på denne lista anar eg ikkje. Eg har prøvd å gjere jobben min til barnets beste i 17 år nå. Det at det er barnet vi skal sjå, og ikkje først og fremst dei vaksne, gjer at vi av og til kjem i konflikt. Å jobbe med barnevernssaker er noko av det vanskelegaste og mest fagleg utfordrande du kan drive med som psykolog. Eg er ofte i opposisjon til både foreldre og barnevernstilsette i dei sakene der temperaturen er høgast. Det er ikkje ein einaste alvorleg barnevernssak som er slik at du kan velge den optimale løysinga eller tiltaket. Ofte har du berre nokre få valg på nederste hylle å forhalde deg til. Det finst ikkje nokon alternativ igjen på dei øverste hyllene! Det er smertefullt å ta inn over seg dette, og lite å gjere med det. Heldigvis gjer alder og erfaring noko med ein slik at ein kan klare å romme andre, med andre meiningar, andre forståingar og andre haldningar enn ein sjølv. Det er ofte heilt avgjerande og nødvendig for i det heile å få til noko som helst av betydning for ungen eller ungdommen.


Når konfliktene er prega av svart/kvitt-tenkning og ein deler folk inn i djevlar eller englar, da er det på tide å ta fram dei psykologbrillene ein møysommeleg har skaffa seg opp gjennom åra; dei som syner nyansane og gråsjatteringane i verda...... Det viser seg at desse brillene rett og slett er til forveksling like menneskebriller med same effekt. Altså: det å vere "ein klok, gamal psykolog" er om lag det same som å vere "ei klok, (litt) gamal dame" - pluss dei faglege kunnskapane og erfaringane sjølvsagt. Men det forunderlege er at det er den menneskelege erfaringa som er den viktigaste når alt kjem til alt.