onsdag 27. februar 2008

"Lykkepiller" med bismak

Ein kollega sendte meg for ei tid tilbake denne artikkelen. Den er skreve av forfattaren av læreboka mi i psykiatri frå studietida, og eg må seie at den vesle artikkelen gjorde dermed enda større inntrykk på meg enn om den var skreve av kven som helst ellers.

Den handlar om at det ser ut som at SSRI-preparata (Moderne antidepressiva som Fontex, Cipramil etc.) ikkje har særleg stor effekt, ut over placeboeffekten som vi jo veit går på trua du har, og ikkje på preparatet.

Det er ikkje sånn å forstå at dette er gode nyheter for alle dei som er sjuke og som treng hjelp. Sjølvsagt ikkje. Dei har mi sterke medkjensle, og eg unner dei verkeleg behandling som verkar. Det som er oppsiktsvekkande er i kva grad medisinindustrien (som på same måten som anna industri har eit mål:å tene pengar) har styrt oss inn i eit forbruk av slike tablettar som er enormt - på eit sviktande grunnlag. Denne kyniske utnyttinga av sjuke menneske er det som opprører meg.

Eg har i mi tid som psykolog i Psykisk helsevern for barn og unge ein gong i blant opplevd at ungar ned i 10-12-årsalderen har fått SSRI-preparat av legen sin. Ofte har dette skjedd utan at den behandlande psykologen er informert om det, og om ein prøvde å kome med nokre motførestellingar vart ein gjerne avfeid ganske kjapt. Eg hugsar godt den tida det var Seroxat som var det mest brukte preparatet. Plutseleg var det "ingen" som fekk det lenger, i motsetnad til "alle" før. Kva hadde skjedd? Jo, ein hadde oppdaga at det kunne ha nokre utrivelege biverknader, som at folk tok livet sitt etter å ha byrja på Seroxat, og at ein kunne bli avhengig av det. Ja, ja - Psykologen tenker sjølvsagt sitt.

Noko som har forundra meg er at enkelte stader, og av enkelte legar, får uvanleg mange bestemte diagnoser. Nokre stader er det depresjon, andre stader er det bipolar liding eller noko anna som i all hovudsak plager folk, og det er ofte denne diagnosen du sit att med etter legebesøket. Når ein psykolog prøver å ta opp dette fenomenet til drøfting, møter ein gjerne ei haldning hos legane som argumenta, innvendingane og undringa liksom ikkje bit på: "Ja, men vi kan da ikkje la store grupper av befolkninga gå "ubehandla". (les: umedisinerte, det har ingen betydning om dei går til samtalebehandling). "Vi veit jo at denne lidinga er underdiagnostisert, det er vår oppgåve å finne og behandle fleire!" Ein får inntrykk av at det er ein slags menneskerett å få medisin, på linje med at det er ein menneskerett å ha tilgang på reint vatn eller vitaminar.

Det er berre det at vi anar den mektige medisinindustrien i bakgrunnen her, som ein mørk skugge. Kven har fortalt legane kor viktig det er å finne "alle" deprimerte og gje dei medisin tru? Eg har også ofte lurt på kvar den moralske indignasjonen kjem frå, når ein skarve psykolog stiller nokre undrande spørsmål. Du anar at den andre tenker: "Vil du ikkje at lidande menneske skal få hjelp?!"

Jo, det vil eg sjølvsagt - -

Kanskje har eg nokre tankar om kva slags hjelp som kan vere bra også, om nokon vil høyre litt på meg?

Ingen kommentarer: