Nokre tankar om makt

I relasjonen mellom behandlar og pasient er MAKT eit viktig men lite omsnakka aspekt. Den som skal hjelpe den andre er ein eller annan slags ekspert, og har kunnskap og ressursar den andre treng. Slike relasjonar blir ofte beskreve som USYMMETRISKE, i den forstand at makta er ulikt fordelt mellom deltakarane. Eksperten kan sette "merkelapp" på den andre (diagnose), han kan definere den andre sine behov, og han kan fortelje den andre kva han eller ho må gjere for å bli frisk.
I tillegg til dette kan vi jo ha andre faktorar som for eksempel ulikskapar i kjønn, kultur og rase.

Berre tenk på kor liten og ynkeleg du kan kjenne deg på ein heilt vanleg legetime. Når du treffer behandlaren som skal hjelpe deg med dei psykiske vanskane dine må du blottstille deg på ein heilt annan måte. Tenk deg at du må snakke om noko du skammar deg over, noko du kanskje aldri har fortalt nokon før. Ofte har den som søker hjelp for psykiske vanskar det også veldig vondt.

Alle behandlarar møter liding og nød, det seier seg sjølv. Den som er midt i sitt livs krise, er sjølvsagt svært åpen for det behandlaren har å tilføre. Dette gir behandlaren stor makt, og gjer at vi må stille svært store krav til at vedkomande fullt ut tek ansvar for at alt ein gjer i høve til pasienten er prega av kva PASIENTEN treng, ikkje noko anna. Å ha respekt for den andre si oppfatning av SIN røyndom er nødvendig: "Eg kan ikkje vite sikkert korleis du har det. Det er det berre du som gjer". Det er viktig å reflektere rundt dette.

Å møte nød og liding ofte vil gjerne få fram eit sterkt behov for å hjelpe og lindre. Det er tilfredsstillande å kunne gjere det. Dessutan er det godt å vere den som har "svaret" den andre leiter etter. Det gir ei kjensle av å vere til nytte, av å vere dyktig og verdfull. Ein får gjerne mykje takksemd tilbake, og ofte beundring. Hjelparen blir sett opp til, og oppfatta som eit heilt spesielt menneske med spesielle eigenskapar. Vi er ikkje større enn at dette gjer godt, sjølvsagt. Klart det er ei god oppleving å kunne hjelpe nokon som har det vondt!

Det må likevel ikkje vere styrande for korleis hjelparen møter pasientane sine.

Kanskje ein hjelpar er best i stand til å gje god hjelp om han ikkje er særleg oppteken av SI rolle, SITT bidrag eller SI ekspertise når han møter pasientane? Eigne behov for å vere flink og få beundring må erkjennast, og så parkerast!

I siste nummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening har generalsekretæren i Rådet for psykisk helse (Sunniva Ørstavik) eit innlegg. Ho er oppteken av faggruppene si makt, og at både psykiaterar og psykologar har stor makt innanfor Psykisk helsevern.

Ho skriv: "Makt betyr innflytelse og muligheter, muligheter til å gjennomføre det som er godt. Men makt handler også om materielle forhold som lønn og posisjon. Og makt og prestisje dreier seg ikke minst om retten til å definere hva som er sannhet."

Hennar bodskap til lesarane av psykologtisskriftet er at om ein søker makt ut frå feil motiv, så spelar det ingen rolle kva for profesjonsgruppe som har mest makt. Det blir feil. Ho hevdar at "Profesjonene kan like det eller ikke, men i framtidas psykisk helse-arbeid vil bare profesjonsgrupper som slåss for brukernes rett og brukernes beste, ha legitimitet".

Dette er eg enig i. Vi får håpe at vektlegginga av brukarmedverknad etter kvart vil tvinge fram større audmjukskap enn vi av og til ser i dag.