- ja - eg er på facebook
- ja - eg er oppe i tre (3) bloggar nå
- ja - kjøkkenet mitt er bomba, og skittentøykorga er full (!)
For to år sia var det ikkje slik. Da tenkte eg at "facebook er noko tull for folk som har for lite innhald i livet sitt!" og "blogging er noko som notoriske kverulantar driv med, sånne som absolutt må meine noko om abslutt alt, og som plagar vettet av dei dei bur i lag med slik at dei må skrive det på internett i staden, fordi ingen gidd å høre på dei meir!"
Nå tenker eg ikkje slik lenger, men kva er det egentleg som har skjedd? Jo, når eg tenker meg om, så er det noko som har endra seg: før var eg på eit vis "aleine" på internett. Nå har eg utallige venner, kjente og sjelefrender der ute som eg utvekslar kommentarar med, diskuterer hobbyar med og deler nokre av livets opp- og nedturar med. DET gjer den store skilnaden for meg. Nettet har blitt sosialt i tillegg til at eg kan hente informasjon der.
Eg har til og med nyleg funne diverse grupper på facebook der psykologar kan melde seg inn. Nyleg fekk ein ny facebook-venn frå Harstad. Ho er psykolog, og ville bli vennen min av den grunn. Ho kalte det "nettverksbygging" visst...
Vi psykologar er litt rare (det er jo mange som skuldar oss for det, og som oftast protesterer eg heftig og indignert på den påstanden!). Men, eg må vel inrømme det: vi ER litt rare på enkelte område. Det er liksom ikkje slik akkurat, at vi søker saman i yr glede over å ha same fagbakgrunn og tilhøyre same profesjon. Nei, det må vi vel innrømme at vi ikkje gjer. Her i fylket er det vel heller sånn at vi lurer på kven er det nå som er psykologar på Førde BUP, sist eg helste på nokon der var for tre år sia...
Det er litt synd at det er slik, tenker eg. For min del hadde eg i alle fall hatt bruk for eit psykolognettverk. Eg hadde hatt bruk for å høyre til i ei faggruppe som eg identifiserer meg med, og der eg kjenner andre personleg som jobbar med det same som meg. Identiteten min som fagperson hadde hatt godt av det! EG hadde hatt godt av det! Det hadde kjentes tryggare og hyggelegare ut liksom. Eg hadde hatt fleire å søke råd hos, fleire å dele erfaringar med, fleire å diskutere med og fleire å ha det kjekt i lag med.
Nokre psykologar bloggar også. Det er fint! Psykologar er kloke folk, det skal vere sikkert! (men, mellom oss sagt: treng alt å vere så inderleg kjedeleg for det???). Det går an å bli overseriøs og. Er det det som er problemet tru? At vi er så redde for å ikkje vere faglege nok, kloke nok og vitskapelege nok, at vi rett og slett blir alt, alt for kjedelege? (både for oss sjølv og andre) Desse bloggarane som du finn på tenke.no-bloggen, har problem med motivasjonen. Dei analyserer sine eigne vanskar med å følge opp bloggen sin, og begrunnar det med at dei har gått over frå å vere sisteårs-studentar, til å bli førsteårs-klinikarar, og at dei følgeleg har mista den faglege oversikten dei hadde. Og som eit resultat av det skulle det bli mindre interessant å blogge???!!
Det der var litt rart, altså. Kunne dei ikkje stille alle spørsmåla sine på bloggen da? Neeei, for da står du i fare for å røpe at det er ting her i verda du ikkje forstår...... hyyyysj!!
Kjære kolleger: eg har eit stort ønske, og det er at vi skal bli litt mindre redde for å verke dumme, for å gje uttrykk for kjensler, vere meir spontane, og ikkje minst: bli meir (psyko)sosiale!
4 kommentarer:
Hei Herdis!
Nå fant jeg ut av hvordan jeg fikk skrevet kommentar til bloggen din. Ja du har virkelig fått oss til å åpne øynene for at det finnes en ok verden der ute - en verden som kommer til oss gjennom denne lille maskina.
Det spennende nå er å se om jeg får sendt denne kommentaren. For lenger ned på sida står noe om å velge en identitet.
Hvem kan jeg være?
Nordfjordpsykolog er jeg på dagtid,
På kveldstid er jeg mest mamma.
Men leken og humoren er med hele døgnet håper jeg.
Har absolutt sansen for å slippe å ta (selv)høytidligheten med på jobb og i andre faglige sammenhenger.
Et ekte møte er et møte mellom mennesker og ikke et møte mellom rollefigurer.
M-A
Takk for fin kommentar! Ja, at "et ekte møte er et møte mellom mennesker og ikke et møte mellom pappfigurer" er svært godt sagt, M-A, og leik og humor er vel av dei ingrediensane i eit mennneskeliv som bidreg mest med både "smak og farge"! Ha ein fin kveld!:-)
Hei, så artig!
Jeg (psykologen fra Harstad) blir ihvertfall med i foreningen. Jeg er helt enig i at psykologer generelt trenger å søke mer sammen, både faglig og ufaglig. Selv er jeg i den situasjon at jeg er eneste psykologen på kontoret og synes nettet er en fin arena til å bygge nettverk med andre psykologer. På jobb hos meg, deler vi spiserom med BUP. Der er det flere psykologer, men det er ett eller annet som gjør at en ikke kan snakke over midtlinja på spiserommet....merkelig.... Det kan også lett oppstå KRIG om hylleplass i kjøleskapet og hvem sin tur å ta ut søpla... Istedet kunne det ha vært faglig utviklende og sosialt spennede diskusjoner over den samme midtlinja....Siden æ e NY, kan æ kanskje tørre å utfordre disse gamle vedtatte reglene....eller....JA æ TØR :)
Sånne usynlege midlinjer i spiserom treng vi altså ikkje. Er det ikkje utruleg rart at det skal behøve å vere slik? Høres ut som om du er innstilt på å utfordre dei uskrevne reglane, og det er det sikkert nødvendig at nokon tør. Lykke til!!
Legg inn en kommentar