fredag 31. oktober 2008

Gleder du deg til skuleturen...?

Veit du kva "Hvite busser" er for noko? Etter krigen har hundrevis av norske ungdommar reist til Polen og Tyskland for å besøke konsentrasjonsleirar frå 2. verdskrig. Målet med desse turane har ikkje berre vore å ha det moro. Ein har tenkt at dersom ungdom får sjå spora etter den bestialiteten som tyskarane viste jødane og dei som opponerte mot nazismen, så vil det verke oppdragande og haldningsdannande. Vi vil sikre oss mot at den oppveksande slekt gjer liknande ting som nazistane gjorde.

Eg er inderleg imot nazisme og alle former for vald og tortur, berre så det er sagt. Likevel har eg to innvendingar mot desse reisene til redselskabinetta i Auschwitz og andre stader. For det første trur eg ikkje vi har tenkt godt nok gjennom kva ei slik oppleving tyder for den enkelte ungdommen. "Ungdom" er ikkje ei homogen gruppe slik vi ofte vil ha det til, men enkeltindivid. Av desse individa finst det nokre som strever med ulike ting; depresjon, angst, traumer, gryande psykose eller rett og slett er uvanleg sensitive. Å seie nei til å bli med inn, når alle dei andre skal, er ikkje lett. Det ligg vel eit lite moralsk "press" her også vil eg tru? Det blir liksom litt suspekt å bli igjen ute; kva politiske haldningar er det du har eigentleg, eller er du ei pyse? Av dei som blir meir eller mindre pressa til å delta, kjem nokre heim med intrykk dei gjerne må streve med i lang tid etterpå. For ein vanleg norsk ungdomsskuleelev kan det vere tøft nok, men ikkje skadeleg. For ein ungdom med problem, kan det faktisk vere skadeleg.

Kunne vi vore sikre på at desse besøka verkeleg hadde ein preventiv effekt, var det nå så. Nynazisme er det få som synest er positivt, og vi reagerer med avsky på haldningane dei står for. Men: det er her eg meiner den logiske svikten kjem inn: kva får oss til å tru at NY-nazisme er uttrykk for det same i dag som det nazismen stod for på 30 og 40-talet?

Eg meiner at fordi vi lever i to ulike historiske epoker, så kan ein ikkje samanlikne desse ideologiske og politiske rørslene direkte. Greit nok at nynazistane stel oppfatningar, symbol og retorikk frå nazistane, men kven er dei? Sosialt mistilpassa unge menn som av ulike årsaker ikkje finn seg til rette i samfunnet. Dei er fulle av opprør, raseri og valdsromantisering, og treng ei utgruppe å identifisere seg med for å sleppe å ta inn over seg at dei eigentleg ikkje fiksar livet sitt. Kva var typisk for ein ung nazi-sympatisør på 30-talet? Jo, han var både vellykka, veltilpassa, full av sjølvtillit, og kom gjerne frå eit "møblert hjem". Litt "Unge Høyre" vil eg seie - ikkje den gruppa vi finn att som nynazistar i dag akkurat.

Det er ikkje rart at vi har tenkt slik vi har gjort. Det forferdelege som skjedde i Europa før og under 2. verdskrig har sett djupe spor i enkeltmenneske og familiar og samfunn, frå den minste bygd til heile nasjonar. Nå er det likevel på tide å nyansere kjenslene våre litt meir. Vi må våge å tenke litt, ikkje berre la emosjonane styre. Eg meiner det er på tide å la ungdomsskuleelevane våre få reise på skuletur utan å risikere å kome heim fulle av angst og fortviling. Dei som vil besøke konsentrasjonsleirane må endeleg gjere det, men som vaksne, og på eige initiativ!

7 kommentarer:

Sigrun sa...

Tankevekkende! Jeg blir flau over meg selv, for jeg har vært så lite bevisst, at jeg ikke har tenkt på forskjellen mellom fortidens veltilpassede nazister og dagens mistilpassede. Dvs. problemet mitt er at jeg ikke har kunnskaper om nynazister, slik at jeg vet nesten ingen ting om dem. Av en eller annen grunn har jeg ikke søkt opp den slags litteratur.

Det andre du nevner, om ungdommers reaksjoner, er jeg enig i. Jeg tviler ikke på at det kan bli for mye for en del. Ofte vet jo ikke lærere eller andre hva den enkelte ungdom kan ha å slite med. Men for NOEN som sliter med traumer, kan nok et slikt besøk oppleves "godt", som en bekreftelse på at det onde fins, som å komme hjem på en måte. Da jeg var bruker ved et incestsenter, hørte jeg en kvinne fortelle at da hun var barn, leste hun bare bøker med erindringer fra konsentrasjonsleirer, for hun fant ingen gjenkjennelse i barnebøkene. Jeg kan si at jeg har hatt det litt sånn selv, at "jo verre, jo bedre" - men bare delvis. Og kun som voksen.

Herdis sa...

Greit å bli mint om alle dei som faktisk har hatt det så tøft at eit besøk i ein konsentrasjonsleir kjennes "bra". Når du skriv "bekreftelse på at det onde fins", så blir det nesten som ei slags validering av opplevingar som kanskje ikkje er delt med og bekrefta av andre? Vi veit jo at det som blir kalt "validering", eller sagt på ein annan måte: bekrefting, å dele opplevingar med eller sette ord på, er veldig viktig i terapi. Det har helande effekt i stor grad. Dette er kanskje viktigare enn vi har vore klar over, til og med.

Sigrun sa...

Jeg tenker i alle fall at man blir eksistensielt veldig ensom om man har smertefulle opplevelser som man ikke kan knytte til noe utenfor seg selv, og som er veldig annerledes enn de fleste andre man kjenner, har.

Mange "tryller" bort ondskap f.eks., ved å bare se på den som et fravær av et eller annet.

Eller de framhever at "vi alle har gode og dårlige sider". Sant nok, alle små Josef Fritzl'er kan sikkert være både hyggelige og hjelpsomme overfor naboer og annet, men for dem de krenker grovt, kan deres hyggelige sider være irrelevante.

Når jeg derimot har lest filosofene Arne Johan Vetlesen og C. Fred Alford ( What evil means to us), så viser de fram det onde (jeg tenker ikke i metafysisk forstand). For meg har det vært en bekreftelse på at ting jeg opplevde som barn, var en type opplevelser som mennesker også kan ha. Den "vanlige" måten å snakke om Barndom på, berører ofte ikke barndommen min.

Nei, dette ble vanskelig for meg å forklare...

Herdis sa...

Klart at ondskap finst. For meg handlar det om at enkelte menneske har for lite evne til empati, til å "kjenne" det andre kjenner og la andre bli kjenslemessig viktige i kraft av at dei er seg sjølv. Nokre menneske oppfattar at andre har verdi berre dersom dei kan gje MEG noko eg vil ha.... Det er uttrykk for ondskap, meiner eg.

Sigrun sa...

Jeg bruker nok et så sterkt ord som ondskap mer om aktiv påføring av smerte, som tortur, mishandling, overgrep, ydmykelse eller nedverdigelse. I slike situasjoner har man et valg, tenker jeg, til å handle eller ikke.

Men det er ikke så lett å velge å ha empati - selv om jeg tror det ofte kan læres, dersom man har en god "lærer".

Herdis sa...

Ja, enig i at det går eit skille der - mellom "likegyldighet" og aktiv vondskap. Det har eg tenkt for lite gjennom. Det verste er at å aktivt påføre andre smerte faktisk krever eit snev av empati, ellers ville det ikkje vere noko motiv for å gjere det. Autistar er for eksempel ikkje vondskapsfulle i den forstand. Nå tenker eg på sadisme, ikkje på tortur brukt i krig etc. Ellers må eg seie at eg er meir pessimistisk enn deg når det gjeld læring av empati. Eg trur dette er noko som legg seg på plass i personlegdomen veldig tidleg i livet, og som dessverre er ganske fasltlagt når det først er der eller ikkje er der.

Sine sa...

Jeg synes også dette var tankevekkende. Selv har jeg reist med mine elever til konsentrasjonsleirer og opplevd at det virkelig ga dem noe. Noen elever med psykiske problemer ble hjemme, men vi hadde åpenhet om dette i klassen. Likevel kan det jo ha vært elever som hadde problemer uten at vi visste noe, og jeg tar poenget ditt i forhold til det. Det du skriver om her kan absolutt bli gjenstand for samtale i klassen (3. klasse vgs).

Jeg synes likevel at opplegget (vi reiste med Aktive fredsreiser) var veldig godt med tanke på samtale og debriefing. Og så kan en slik opplevelse binde mer sammen. Men som du sier, dette gjelder ike for alle.