Slutt å vere perfekt

Å bli utbrent, eller kanskje vi heller skal kalle det utlada, er det mange som opplever. Vi som jobbar i psykisk helsevern er truleg spesielt utsette. Mange kjenner att symptom som utmatting både fysisk og emosjonelt, konsentrasjonsvanskar, at ein kjenner seg nedstemt og ineffektiv og opplever jobben som eit ork.

Dr.Erik Falkum har forska på dette, og har kome fram til at det er ein kombinasjon av personlege, individuelle faktorar og jobbmessige, organisatoriske faktorar som fører til "utbrenthet".

Av jobbfaktorane nevner han

-KRAVA i jobben. Arbeidsmengde og kompleksitet står ikkje i samsvar med tilgjengeleg kapasitet og ressursar.

-KONTROLL over eige arbeid, at du for eksempel ikkje blir hindra av (byråkratiske) reglar i å vere kreativ for å finne gode løysingar

-BELØNNING. At du føler innsatsen din blir verdsett, enten lønnsmessig eller ved anerkjennelse

-FELLESSKAP på arbeidsplassen, at du opplever at du har støtte frå kollegaer og leiar, ingen skjulte konflikter

-RETTFERD, at fordelinga av belønning og andre goder er rettvis, og blir gitt etter innsats og ikkje ut frå andre, kanskje skjulte prinsipp

-VERDIAR i bedrifta. Er det manglande samsvar mellom dei etiske krava i bedriften og den tilsette sine eigne etiske normer, bil dette føre til emosjoenll utmatting og distansering

Falkum er oppteken av forebygging, og meiner det har vore fokusert for lite på kva arbeidsmiljøfaktorane har å seie her. Organisatoriske tiltak som fokuserer på krav, støtte og kontroll vil vere effektive, meiner han.

I arbeid med pasientar i psykisk helsevern er det viktig at behandlaren er åpen og aksepterande i høve til det akkurat DENNE pasienten strever med. Vi må nytte oss av vedtekne "sanningar" i faget med sunn skepsis og evne til å tenke nyansert. Sjølvsagt er det meir strevsomt å jobbe i eit fag der du ikkje har full kontroll over produktet, enn der du kan servere maten du har laga eller overlevere huset du har bygd!

Eg vil stemme for at vi blir mindre MÅLFIKSERTE, og meir PROSESSORIENTERTE. Eg ønsker meg meir fokus på relasjon og jamstelling på arbeidsplassen, og mindre perfeksjonisme. Å kjenne seg trygg og respektert på ein arbeidsplass som vår vil eg tru er nøkkelen til å kunne møte brukarane med respekt og aksept. Eller?