onsdag 21. oktober 2009

Meditasjon

Da eg var ung dreiv eg med meditasjon. Eg er født i byrjinga på hippie-tida, og observerte brokker av ungdomsopprøret frå sidelinja, sett med eit litt naivt og storøygd barneblikk på 70-talet. Da eg vart rundt 20 hadde eg med meg nok idealistisk tankegods til å bestemme meg for å lære meg å meditere. Eg såg at Acem annonserte med kurs i lokalmiljøet, og meldte meg på. Nå skal det seiast at eg aldri vart noko iherdig meditatør. Til det vart det for kjedeleg, og krevde ein god del meir sjølvdisiplin enn eg hadde (har). Likevel har eg heile tida hatt sansen for ideen bak, og har faktisk reflektert ein god del over kva for psykologiske prinsipp som faktisk er verksame her. Eg likar svært godt prinsippet med å la alle tankar, kjensler og kroppsopplevingar vere som dei er, utan å prøve å forandre på dei. Samtidig som eg gjentek metodelyden lett og uanstrengt. Det er lettare sagt enn gjort, og gjentakinga av metodelyden (eller mantra som det også heiter) kan bli både hakkete og anstrengt til tider.

Eg hugsar at læraren vi hadde var ein kar som kom reisande til Hadeland frå Oslo, og som eigentleg var bokhandlar, altså ein forretningsmann med god greie på tal og kroner og øre, men som kanskje mangla litt på den pedagogiske og psykologiske sida. Derfor tok det laaaang tid før eg forsto skikkeleg korleis eg skulle takle alt dette strevet med å få metodelyden til å høyrast for mitt indre øre; mjukt og lett og elegant. Eg bevegde leppene, og det var ikkje bra. Eg sa lyden hardt og fast for å halde på den, men det var visst heller ikkje bra. Eg gløymde den i lange periodar, og det skulle eg absolutt ikkje. Ikkje rart eg ga opp! Først i ettertid har eg forstått POENGET med heile greia: du skal akseptere dine eigne tilkortkomingar, strev, feil og sidespor der du tenker på kva du skal ha til middag i morra. Det gjer ingen ting. Det er greit. Det er ikkje krise å gjere feil. Du SKAL gjere feil. Du tek ganske enkelt oppatt lyden så lett og uanstrengt du kan, og så tenker du at alt er greit.... Ingen sjølvkritiske tankar, ingen følelse av å ville gi opp fordi du ikkje greier nokon ting. Eller - nettopp slike tankar, men du fortsetter likevel, lar tankane vere der, tek berre oppatt metodelyden så lett og uanstrengt du kan.... Forstår du? Det er eigentleg genialt... Du har alltid ein ny sjanse, du har alltid ein mulighet til å sleppe taket i det du driv med og nullstille deg. Ikkje ved å fjerne tankar og kjensler med makt, men rett og slett ved å roleg og mildt konsentrere deg om noko anna. La tankane vere der, men flytt fokuset ditt....

Mindfullness er det visst noko som heiter. Eg innbiller meg at det handlar om noko av dette. Dei timane eg har meditert til saman er ynkeleg få. Av og til har eg gjort det litt om natta når eg ikkje har fått sove. Det fungerer faktisk enkelte gonger. Likevel har det eg lærte om meditasjon tidleg på 80-talet vore veldig nyttig for meg.

Når eg nå prøver å jobbe med meg sjølv for å få kontroll på stresset mitt, og for å finne igjen litt meir energi, seier fysioterapeuten at det er det viktig at eg får hjernen min til å fokusere på her-og-nå. Kjenner at eg sit på eit underlag, evt. står, eg er her, nå, og kviler i meg sjølv. Det er noko av det same. Metodelyden gir eit her-og-nå-fokus. Det er det mentale haldepunktet, som gjer at ein kan la tankar og kjensler og stress berre vere der, men kome i bakgrunnen.

I same slengen skaffar du deg perspektiv. DU bestemmer om du vil vere midt oppi alt saman, eller om du vil stå litt på sidelinja og sjå på det som er der. Når "det som er der" er sterk fortviling, angst eller raseri er det jo ein anelse meir vanskeleg sjølvsagt. Eg seier ikkje at det er lett.... Likevel: her ligg det ei løysing faktisk. Ein slags veg ut, ein liten mulighet for kontroll. Litt fridom?

Eg vurderer av og til å prøve å få til å meditere regelmessig. Dessverre trur eg ikkje at eg vil få det til nå heller. Eg har ikkje blitt mykje meir sjølvdisiplinert sia 80-talet. Eg må nok nøye meg med små stunder i kvardagen med den mentale øvinga "nullstilling", men eg har blitt flinkare til det i det minste. Eg kjenner av og til fysisk korleis stresset slepper taket, og eg får ein liten fornemmelse av eit stort hav av fridom og glede ein stad, som eg ein dag skal svømme i....

søndag 18. oktober 2009

7 x 7 = 49 = visdom&klokskap...?

Det heiter seg at når ein blir 49 år skal ein visst bli både vis og klok... Kvar dette kjem frå opprinneleg veit eg sanneleg ikkje, men forstår at det har noko med det magiske talet 7 å gjere, og at 7 gange 7 blir ekstremt kraftfullt. Eg er nå svært nær min 49. gebursdag, og er spent! Veit ikkje heilt kva som skjer med meg for tida, men noko er det.

"Magisk tenkning" lærte eg om i mine studiedagar, og det var ikkje bra. Det var eit teikn på manglande bakkekontakt og kanskje ein personlegdom som ikkje tålte dagens lys..? Det var i same kategori som "selvhenførelse", som var noko styggedom ein måtte vere veldig merksam på når ein tok Rorschach-testar. Altså den derre blekk-klatt-testen som du sikkert har hørt om.... Nå er det ikkje så ofte eg har brukt Rorschach i mitt virke, må eg innrømme. Det er liksom litt lettare å berre snakke med folk, det går det og.

Kvar gong eg les horoskopet mitt og blir oppslukt av alle mulighetene eg ser at ligg der og ventar på meg, tenker eg litt skamfull på dette med den lite anerkjende "magiske tenkninga".... Kanskje det er det eg driv med nå? Huff, kva slags høgt utdanna, akademisk skulert person er eg eigentleg. Ein liksom-akademikar sikkert. Fake. Ikkje så oppteken av teori, men veldig oppteken av kjensler, magefølelse og gleda ved å bli kjent med andre menneske. Først tenkte eg at eg må ikkje seie det til ein levande sjel, at eg faktisk les horoskopet mitt kvar månad. Så flaut!! Så er det andre sider ved meg som tek over, og eg blir oppteken av å kringkaste det til alle som vil høre på: må provosere litt, må utfordre litt - ingen skal tru dei veit alt om meg, nei!

Men så er det altså slik, at eg snart fyller 49, og får vite at NÅ er det mi tid har kome. Klokskap, visdom og oversikt. Eg er i mål, liksom. Løyndomar skal bli avslørt for meg, eg skal endeleg sjå og forstå!

Eg som stadig havnar i selvhenførelses-grøfta, og nærast dyrkar mi magiske tenkning?! Som ein fjortis som har forlese seg på ukeblad-retorikk?

Eg kjenner etter. Eg sit i bilen, på veg til eit møte. Eg tenker, og kjenner, og tenker igjen. Eg er litt nervøs, pust roleg nå. Eg må få dei til å forstå at eg kan noko! Eg må formulere meg klokt og helst litt imponerande, så dei innser at dei har teke feil, og må gjere ting annleis. Det er irriterande så eigenrådige folk er, kan dei ikkje fatte at eg har viktige ting å kome med, kan dei ikkje ha litt meir respekt!?

Så er det liksom eg skiftar gir. Eg tenker: det er greit uansett. Eg gler meg til å kome heim til mannen min, vi skal ha noko godt til middag. Å, så fin den melodien i radioen er, og jammen er det nydelege haustfargar her! Nordfjord er vakkert, tenk å få sjå alt dette vakre ein vanleg arbeidsdag. Eg lurer forresten på kva dei har å seie på møtet i dag, er verkeleg spent på korleis det gjekk med.... ? I grunnen kjenner eg at eg likar desse folka eg skal møte, dei er så "seg sjølv" på ein måte - sjarmerande. Tenk så mange søte, sympatiske folk det er i verda. Eg likar folk, alle slags folk, nesten da. Det er spennande å sjå alt det rare og fine som skjer, tenk at kvar dag er heilt ny. Ingen dagar er like, det er eit under i seg sjølv....

Eg er plutseleg ein doggfrisk fjortis full av undring over livet inni - og ein moden, snart-femti-person utanpå. Tenk på det du! Merkeleg alt saman. Livet er herleg:-)

Ha ein fin dag - er det ikkje det det heiter?